Gæsteblogger: Børnefamilie i Alanya

Jeg oplever at flere og flere kontakter mig i forhold til interessen at flytte til Tyrkiet, oftest til Alanya. De fleste spørgsmål kan jeg sagtens svare på, men der kommer også spørgsmål som jeg har svært ved at svare på f.eks. i forhold til det at være en børnefamilie i Alanya.

Inden jeg selv tog springet, pakkede alle mine ting og flyttede til Alanya, søgte jeg selv meget information om hvordan det var at leve i Alanya og eksempler på hvordan det var gået for andre skandinavere mm. Jeg begyndte at følge forskellige bloggere rundt om i Tyrkiet, de fleste blogs eksisterer ikke mere, men en af dem er her stadig, nemlig hayatiim.com, som norske Sissel står bag. Jeg har glædeligt fulgte med på Sissels blog i flere år og gør det stadig den dag idag. Jeg har lokket Sissel til at tage lidt fat på emnet børnefamilie i Alanya:

Hei.

Jeg heter Sissel, er gift med Fatih, og sammen har vi to gutter. Jeg har bodd i Alanya i snart 7 år, og jeg blogger på hayatiim.com.

En av de tingene jeg får flest spørsmål om, er hvordan det er å oppdra barn i Tyrkia. Hvordan er barnehage, skoler, hva gjør man med språket, kulturforskjeller osv.. For meg så har det vært ganske vanskelig å svare, fordi jeg har bare hatt barn i Tyrkia. Jeg har aldri vært mamma i Norge, så jeg har ikke så mye å sammenligne med. Men jeg tenkte å fortelle litt om hvordan vi har hatt det frem til nå.

Jeg elsker å ha barn her i Alanya. Med de milde vintrene, og de utallige parkene som er overalt, så er det alltid noe å finne på utendørs. Vi bruker joggesko og en lett jakke på vinteren. Samler stener på stranda, klatrer i trær og møter venner. For meg som er vokst opp i kalde Norge, så er vinteren her deilig. Vi er flere som bor her med barn, og det er alltid noe sosialt som skjer i helgene. De fleste av barna som er i vår mamma gruppe, er vokst opp her i Alanya. Det er et veldig sosialt liv, og barna har både norske og tyrkiske venner.

Eldste gutten min er nå 6 år. Han var hjemme til han ble 3 år, og begynte da i barnehage.

Barnehagen har jeg vært veldig fornøyd med på nesten alle punkter. De har fått servert tre måltider, og det var alltid varm lunsj. En egen dame jobbet fast på kjøkkenet, med å lage mat til barna, og det var lekre tyrkiske måltider. Det var fokus på kreativitet, men det er veldig lite utetid. Her er forskjellen på tyrkiske foreldre vs skandinaviske foreldre ganske stor. Mens vi skandinaviske liker at barna våre er ute å leker, så er tyrkere ganske redd for været. Er det overskyet så blir det for kaldt å være ute, er det varmt ute så kan barna bli syke når de svetter. Det er en evig runddans det der. Og styreren i vår barnehage sa at hun skulle ønske de kunne ha flere aktiviteter utendørs, men at det ikke ville gå. Ellers var de mye på teater, og de hadde fine opptredener til oss foreldre.

Det eneste jeg ikke har vært fornøyd med når det gjelder barnehagen er soving. Her sover alle barna i barnehagen. Også de eldste. Jeg kranglet hele veien på dette med soving, men det gikk ikke inn. En evig kamp. I tillegg så delte de i perioder veldig mange bilder av barna på facebook. Men dette har visst blitt skjerpet den siste tiden.

Nå er vi godt i gang med ana okul, som er førskole. Det året hvor de forberedes på at de skal begynne i 1. klasse.

Her har vi en moderne og flink lærer. Klassen er liten med 18 barn. Og de spiser mat på skolen hver dag. Da det er veldig mange barn her i Alanya, så er skoledagen delt i to. Før vinterferien så hadde vi ettermiddagsskiftet hvor han gikk fra 13-17.30. Mens vi nå har morgenskiftet som går fra 08-12.30. Dette gjelder bare for ana okul. Til neste år vil han gå normale seks timers dager.

Vi foreldre har en matliste, hvor vi har hver vår tur på å ta med mat til lunsj.

Når skolen begynte fikk vi også utlevert en utstyrsliste hvor vi handlet inn alt barnet vil trenge i løpet av et skoleår. Alt fra papir, til lim, til fargeblyanter osv.

Skolen er offentlig.

6 åringen elsker skolen sin, og han har fått mange venner.

Helt i starten på juni starter sommerferien, og da har de nesten 3,5 mnd sommerferie. Før det er skolestart igjen i midten av september. Da vil han begynne i 1. klasse på ilk okul.

Skolesystemet er delt opp i følgende:

Ana okul – 5 år

Ilk Okul – 1-4 klasse

Orta Okul – 5-8 klasse

Lise – 9-12 klasse

Språk er noe mange lurer på. Sønnen vår snakker tyrkisk og norsk. Det er tyrkisk som er morsmålet, og man hører på norsken at han ikke har bodd i Norge. Jeg snakker norsk hjemme, mens far snakker tyrkisk. Det samme vil vi gjøre med vår yngste sønn som nå er 4 mnd. Han skal være hjemme til han er 2-3 år, før han vil begynne i barnehage.

Er det noe jeg virkelig er glad for, så er det det at jeg får ha barna mine hjemme de første årene. De viktigste årene. Her er det også slik at de normalt sett ikke tar inn barn i barnehagen før de er fylt 2 år. Det anses at barna har det best sammen med mor de to første årene. Men noen unntak gjøres, og det er mulig å be om å få tatt inn barnet tidligere om man ønsker.

Kulturelt sett så er barna utrolig heldig, for de vokser opp med to kulturer. De får litt fra hver av oss. Jeg som norsk er spesielt opptatt av julefeiringen, og våre tradisjoner rundt den. Norsk mat, tyrkisk mat. Norsk tv, tyrkisk tv. Vi blander veldig på det. Og de får med seg det beste fra to kulturer.

Det er mange som lurer på hvordan det vil være for eldre barn å begynne på skole her. Og for å være ærlig så tror jeg det kan være vanskelig  om de ikke kan språket. Jeg tror det er en stor fordel å eventuelt flytte ned hit, slik at barnet får et år i barnehage først. For språket sin del. Det vil iallefall gjøre det enklere for barna. Jeg vet at noen som har flyttet ned med barn, har valgt å flytte tilbake igjen, fordi barna ikke trivdes på skolen her, da det er annerledes en i Skandinavia. Men igjen, så er barn veldig tilpasningsdyktige og de lærer språk fort.

Det er et fint liv her nede med barn.

Ønsker du at følge med i Sissels hverdag, så følg bloggen på Facebook.